Utgangspunktet: ett kamera bakerst i salen
Torunn leder en liten teatergruppe som hadde tatt opp to forestillinger tidligere. Begge gangene sto ett kamera på stativ bakerst i salen, med fast bredt bilde. Resultatet var brukbart som dokumentasjon, men skuespillerne ble små, og mye av replikkvekslingen forsvant i avstanden.
Hun tok kontakt fordi gruppa skulle sette opp en ny forestilling på en mellomstor scene, og ville ha et opptak de faktisk kunne vise frem. Vi begynte med å snakke om scenen: bredden, dybden, hvor skuespillerne beveget seg, og hvor raskt scenene skiftet.
Jeg satt med henne ved første samtale og tegnet scenen på et ark. Poenget var ikke å velge utstyr, men å avgjøre hva publikum på opptaket skulle se til enhver tid. Det spørsmålet var enklere å svare på med tegningen foran oss enn med en tekniker-liste.
Hovedkameraet: hvor høyt og hvor langt unna
Vi flyttet hovedkameraet fra bakerst til midtgangen, litt høyere opp, slik at skuespillere i bakre del av scenen ikke ble skjult av dem foran. Bildet ble ikke helt bredt lenger. Vi la utsnittet slik at det rommet hele scenen, men uten tomt gulv øverst og nederst.
Torunn var skeptisk til å miste kontrollen over helheten. Vi testet derfor to posisjoner under en øvelse og så opptakene sammen. Den høyere posisjonen ga tydeligere avstander mellom personene, og hun valgte den uten at jeg trengte å argumentere.
En enkel regel vi brukte: hovedkameraet skal alltid kunne fortelle hvem som står hvor, selv om de andre kameraene svikter.
- Test posisjonen med faktiske skuespillere, ikke med tom scene
- Kontroller sikten fra bakerste rad, ikke bare fra midten
- Merk stativets plass med tape slik at den kan gjenfinnes
Sidekameraet og nærbildene
Det andre kameraet kom på siden, med lengre brennvidde. Det skulle ikke vise hele scenen, men halvnære bilder av to eller tre personer av gangen. Plasseringen måtte ikke skape vinkler som fikk skuespillerne til å se bort fra hverandre på skjermen.
Nærbildene var det vanskeligste. Torunn ville ha mange, men forestillingen hadde raske replikker i første akt, og hyppige bildeskift ville gjort opptaket urolig. Vi ble enige om å bruke nærbilder i de rolige scenene, der en reaksjon fortjente å sees, og la hovedkameraet bære tempoet ellers.
Hun skrev ned scenenumre ved siden av hvert ønske om nærbilde. Den listen ble senere grunnlaget for skuddlisten operatørene fikk.
Prøveopptak under generalprøven
Generalprøven ble brukt som testopptak. Vi hadde med oss to operatører fra gruppa, som aldri hadde stått bak et kamera i et slikt oppsett. De fikk hver sin rolle og en kort skuddliste, og vi rettet oppmerksomheten mot kommunikasjonen mellom dem.
Allerede etter første akt viste det seg at sidekameraet var for tett på en av lyskasterne, noe som ga gjenskinn i bildet. Vi flyttet stativet to meter og justerte utsnittet. Slike feil er billige å finne på en øvelse og dyre å oppdage i redigeringen.
Etter prøven så vi gjennom opptaket og noterte tre ting som måtte endres. Det var hele rettingslisten, og den var overkommelig.
- Noter feil underveis, ikke etterpå fra hukommelsen
- Gi hver operatør én tydelig oppgave om gangen
Hovedforestillingen
Ved selve forestillingen var kameraposisjonene merket opp, operatørene kjente scenene, og Torunn satt selv ved siden av hovedkameraet med manuset. Rettigheter og samtykke fra deltakerne var avklart i forkant, slik vi alltid gjør før opptak.
Opptaket ble rolig og lesbart. Hun fortalte etterpå at det viktigste hadde vært å vite på forhånd hva hvert kamera skulle gjøre, ikke å ha mange kameraer. Gruppa fikk et opptak de kunne vise til arrangører uten å unnskylde bildekvaliteten.
Noe gikk likevel ikke etter planen: ett nærbilde kom for sent i en rask replikkveksling. Vi bestemte oss for å la det stå, siden klippingen løste det.
Torunns erfaring viser at gode kameraposisjoner kommer av å forstå scenen og tempoet, ikke av å ha mest mulig utstyr. Tegn scenen, test på en øvelse, gi hvert kamera en tydelig oppgave og skriv skuddlisten før dagen. Da blir selve opptaket det enkleste av det hele.
